mandag 11. mars 2013

New Kids On The Block

Sosialarbeider på heltid

Oj, det ble pluselig veldig lenge mellom innleggene her. Selv om jeg nå har hatt dette innlegget bryggende i hodet mitt veldig lenge. Spesielt fornøyd med tittelen.... Hadde det nå bare handlet om de 4 kjekke guttene i NKOTB (eller de er vel kanskje å regne som middelaldrende menn de nå...sukk), men denne gangen er det min egen lille familie som er de "nye gutta i gata" Noe som har tatt det meste av min tid og energi den siste måneden.

  Skolen til Magnus fylte 100 år og hadde stor fest


Vi viste jo at det ville være utfordrende for store og små når vi skulle bytte land, skole, barnehage og så og si alt. Så fikk vi en flygende start med språkskolen og de fine menneskene vi ble kjent med der. Det hjalp jo såklart at vi alle var i samme situasjon og hadde lignende bakgrunn. Nå som vi skulle integreres tettere inn i samfunnet, gjennom den lokale skolen og barnehagen, fikk vi på nytt kjenne på hva det vil si å være ny.

Noen lokale tradisjoner har vi allerede lært oss




Min jobb her i Australia er jo å passe på familien vår. Spesielt da de to minste medlemmene. Det har derfor vært veldig viktig for meg at de finner seg til rette, får venner og lærer seg språket. Det gjalt å være så imøtekommende og sosial som mulig, for å komme inn i miljøet. Skolen og barnehagen arrangerer flere coffee dates for foreldrene og jeg gikk på alt det jeg kunne finne i starten. Jeg fikset meg opp og prøvde å vise meg fra min beste side, slik at de skulle ønske å bli min nye bestevenn alle sammen. Puh! Det føltes nesten ut som å skulle gå på blind dates i desperat forsøk på å finne den store kjærligheten. Til slutt fant jeg ut at det jo ikke var noen grunn til å være så desperat etter noen å dele oppskrifter og bareoppdragelsestips med. Jeg måtte ikke være venn med alle mammaene på klassetrinnet, så lenge jeg hadde noen å hilse på i skolegården.
Hver tirsdag er det samling i skolegården og nasjonalsangen synges


I starten var det overveldende å hente og levere Magnus på skolen. Både han og jeg følte oss litt små og bortkomne når alle hadde sine venner og grupperinger i skolegården. Det var ofte flere klumper som måtte svelges og sommerfugler som blafret med vingene. Men stort sett gikk dagene bra. Bare en spesielt dårlig dag ga jeg meg rett til å gråte litt i bilen på veien hjem. Det kunne sikkert ha vært flere slike dager, hvor vi savner alt vi hadde og føler de er langt unna oss. Ensomheten og lengselsen vokser bare hvis man gir den plass til det. Men vi velger å ikke fokusere og tenke så mye på det. Vi velger å se det fine og nye. Hvis ikke hadde vi nok ikke klart dette like bra.

På jordbærplukketur


Etterhvert kunne jeg se at Magnus virket fornøyd når jeg hentet han og det var det viktigste. Han får nå undervisning i noe som heter "reading recovery" for å komme på nivå med de andre i klassen på lesing og skriving. Læreren sier han er veldig lærevillig og at han har et godt tempo som gjør at han snart er i kapp med de andre. 

I friminuttene har han funnet seg en fin guttegjeng fra klassen som alltid spiller fotball og henger sammen. Noe som gjør det lettere å bli kjent. Det husker jeg selv fra mine utvekslingserfaringer, gjennom sport er det lettere å få nye venner. Nå viste det seg også at denne guttegjengen skulle starte et basketlag sammen, med en av fedrene som trener! Så dermed var 23 Lopez klar for sin deby. De begynner å spille kamper i Term 2, som begynner om ca 1.mnd tid. Heia Hoopsters!
Noen av gutta i klassen
Magnus har nå hatt med seg noen fra gjengen sin hjem og i morgen skal han få være med en av gutta hjem. Som han selv sa nå like før han la seg; "I morgen er det litt spesielt mamma. Det er første gang jeg er med noen fra klassen hjem. Jeg er litt imponert over at jeg har fått meg venner så raskt!"

Nettverket vårt blir stadig større. Det vokser seg sterkere og tryggere fra uke til uke. Vi er enda langt unna det vi har hjemme i Norge, men vi er veldig heldige som kan ha sterke bånd til mennesker på tre kontinenter. Jeg har nå 23 nye lagrede nummer på telefonen min. Jeg har noen jeg kan hilse på og snakke med både på kinder og skole. Vi har nå et fint grunnlag til å fortsette integreringen vår.

Jessica med sin skjønne nye kompis; Erik!

Men veien er ikke alltid like lett når man er ny. Jeg har selv tenkt mye på hvordan jeg selv tok i mot nye familier på barnehagen og i nærmiljøet. Ikke alltid like flink til å si hei. Ikke alltid så imøtekommende. Hvis man bare gir 5 minutter av sin dag til å snakke med en som er ny, så har man kanskje reddet noens dag. Slik var det i allefall for meg. Det er så lite som skal til og det betyr så mye når man føler seg litt utenfor. Spesielt kanskje hvis det er noen som ikke snakker språket engang. Barn og voksne. Så det er min lille appell i dag. Tenk på hvordan dere ville ha ønsket å bli mottatt på et nytt sted og gjør det samme tilbake hvis dere får muligheten!

Melbourne by night med de norske jentene


Takk til alle dere som er så flike å kommenterer og skriver til meg. Jeg setter uendelig stor pris på det og tenker hver dag på lange svar jeg skal sende tilbake. Mange ganger blir det bare i tankene, men jeg lover å bli flinkere til å skrive til hver enkelt. Hvis noen har lyst til å sende en liten hilsen til Jessica og Magnus i posten, så hadde de blitt sååååå glad. Spesielt Jessica løper fremdeles hver dag til posten for å se om det er noe til henne der. 

Stor klem fra alle oss 4
Mat og vin festival i Brighton